Nå har vi gleda oss over å få lov å gå tur i parken. I 1½ mnd var det ikke lov å gå ut. Men fra 1.Mai, ble det lov mellom kl 6 og 9 hver morgen. Det var en befrielse. Og fra 1. juni skal det bli lov å gå når som helst, men fortsatt med munnbind.
Alle i familien vår har vært enestående til å godta restriksjonene. Men de har jo også vært heldige i og med at vi har lagt opp et godt program for dem daglig. Linn-Charlotte er kreativ og oppfinnsom, og med Elins støtte og veiledning har ungene hatt det bra.
Vi var i Linn-Charlottes hus og fikk koselig påskefrokost. Og i forrige uke
takokveld, og flere ganger filmkveld. Det er så fint å ha 2 hus å veksle
mellom.
Søndagsmøtene har vi i Elins hus. Vi er jo fortsatt avskåret fra noen som helst virksomhet i kirkene. Ingen samlinger tillatt verken i kirker eller annet, unntatt begravelser med inntil 50 pers.
Så barnehagen, leksehjelp og alt annet har hatt stillstand i over 9 uker. Men etter lang tid uten oppfølging eller opplegg verken for unger eller andre, tok vi sjansen på å dra ut. (Vi hadde jo vært 1 rask tur på hvert av områdene for å dele ut massevis av kylling som vi hadde fått, og en tur med noe mat og godteposer til ungene før påske. Fra 6. mai begynte vi planmessige besøks-runder for å oppmuntre alle og følge opp trengende.
Bare to og to har dratt ut med bil, på de ulike stedene og til ulike tider og dager, for ikke å vekke oppmerksomhet. Vi har brukt munnbind og
håndrens og møtt dem ute. Men å holde avstand der det kryr av barn som er overlykkelige for å se oss igjen, det er ganske umulig. Har ikke hørt om noen koronasmittet blant noen av de 70-80 hjem vi har besøkt.
Det var veldig fint for Linn-Charlotte å få bli med ut på husbesøk, så blir hun bedre kjent med hvor de forskjellige tilhører og hvordan livssituasjonen deres er.
Vi har greid å besøke alle vi kjenner på Mpalaza samt mange nye fordi vi gikk i hjemmene. Likeså på Ahrens og Enseleni. Vi har også nådd over mange på Eshane.
Alle har vært overmåte glade. Og Linn-Charlotte og ei fin jente fra Ahrens er igang med «whatsapp» for ungdommene. De har vært en runde og truffet små grupper av tenåringene på Ahrens og hjelper dem med litt datapenger på telefonene. Det er svært viktig å oppmuntre disse unge, da både livsmotivasjon og skolemotivasjon kan bli helt borte under et så langt og «meningsløst» tomrom i tilværelsen.
Fra 1. juni går vi over til fase 3, selv om det er nettopp nå at smitten har vært økende. Men vi håper og ber om at det ikke skal bli så ille. Skolene åpner 1. juni for de 2 avgangstrinnene, 7. og 12. klasse. Thanda går i 12. og er veldig redd for å skulle på skolen, da hun har både astma og aids. Sifiso og Amahle er 7.klassinger. De andre mine vet vi ikke enda når de får begynne.
Men det er jo spennende om skolene mestrer smittevern-reglene. Særlig de
statlige skolene er ikke i god fysisk stand til å holdes rene, og hvis de tar inn reste av klassene, betyr det ofte 40-60 elever i trange klasserom.
Lande har ca 30 millioner barn under 15 år. (Mange er jo småbarn da som ikke tilhører skolen.) 1750 skoler i landet er vandalisert eller brent under lockdown, fordi alle security som bruker å bevokte skolene, de ble permittert fra første stund.
Ellers har kriminalitet gått enormt ned. Rimligvis fordi politi og forsvar tildels har håndhevet lockdown og kjeppjagd folk som var ute uten grunn.
Feks her i hjemmet har vi ikke hatt noe trøbbel under hele perioden. Til og med kunne klesvasken henge i fred over natta. Ja, vi har jo 2m høyt gjerde med piggtråd øverst, men det er ikke noe hinder når pøblene er igang.
Alt i alt har vi hatt det bra disse 9 ukene med unntaks-tilstand. Men vi gleder oss veldig til en tid igjen da vi kan være stadig rundt og hjelpe, glede og ikke minst formidle Guds kjærlighet.
I går da Dumisile hadde parkert bilen i veikanten mens hun var inne i ei hytte og ba for en syk mann, hadde en flokk unger full-skrevet de støvete vinduene på bilen (på zulu): «Vi savner deg Dumisile, vi savner deg Linn-C og Elin. We love you.»
Og da hun og ei som hjelper henne dro bortom steinkirka bare for å se til den, kom unger løpende og trodde de kom for å ha barnemøte. De sang litt med dem utafor kirka og repeterte et par bibelvers, men det var ikke nok. Ungene selv starta sang etter sang og hadde både spørsmål og innspill.
Så det viser hvor viktig det er at vi jobber ute i disse områdene hvor barna er neglisjert og mange misbrukt.
Og kvinnene har mer enn nok med å overleve og takle sine egne problemer. Feks 2 hjem med mer enn 10 barn. De fleste barna tilhører mannens kjærester her og der. Han bringer ungene til kona han er gift
med. Hun må ut og jobbe i skogen for å fø dem alle, mens mannen jobber og bor borte og bruker det meste av fortjenesten for seg sjøl. Det er bare Jesus som kan endre slike familiesituasjoner. Og det er stort å se de tilfellene hvor det skjer.
Vi takker alle som ber for oss, og takker alle som støtter oss. Dere gjør en stor gjerning.
Store klemmer fra Linn-Charlotte og Elin