Det er mandag i «den stille uke», som for en gangs skyld faktisk er veldig stille. Det er ikke helligdag/rød-dag i kalenderen, men vi er på veg mot avslutningen – og begynnelsen, historiens viktigste begivenheter.

I dag har jeg lyst til å ta oss med til hva som skjedde da Jesus kom til Jerusalem og tempelet. Jeg må innrømme at jeg har stor glede av å forsøke å se denne scenen for meg. Her er det ikke noe «milde Jesus, du som sagde»…

Matt 21,12-16: Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
 Fra småbarns og spedbarns munn
 har du latt lovsang lyde!»

Tempelet var jødenes helligdom over noen, Herrens hus, et hus som skulle være viet bønn, tilbedelse og offer. Huset som rommet Det aller helligste, der bare ypperstepresten kunne gå inn – en eneste gang i året – for å ofre på vegne av hele folket.
Men det kunne bare brukes rett valuta, og det skulle ofres dyr etter hvordan familiens økonomi var. De rike kunne vel kanskje ta med seg et lam hjemmefra hvis de drev med sånt, men de fattige, som bare trengte å ofre et par dueunger, hadde neppe dem gående i bakhagen. Derfor måtte de kjøpe dem, og alt dette skapte et marked for pengeveksling og handel med levende dyr. Det var forretningsfolk som tjente på dette, ikke tempelet og ikke folket.

Det er ikke vanskelig å se for seg at dette avstedkom nokså mye støy og styr. I tillegg til at selgere og pengevekslere konkurrerte seg imellom og ropte til de forbipasserende for å få oppmerksomhet, traff man jo kjente, siste nytt og en dose sladder skulle utveksles, unger sprang omkring og ropte og det ble diskutert og argumentert. Dessuten var tempelplassen korteste veg fra byporten på østsiden til byporten på vestsiden, så det var fristende å krysse den, særlig om man hadde tung bør med seg.
Kort sagt, tempelplassen ble et slags torg, ikke det hellige området som det var tenkt. Jesus ble grepet av nidkjærhet for sin Fars hus, han fikk vondt langt inn i margen av å se hva dette stedet var redusert til – og han reagerte med raseri.

Etter at han har herja rundt og rydda opp, er det bare barna som høres. Ellers er det veldig rolig, det er plass for de som ikke kommer seg så lett fram til å søke Jesus, mens barna har tatt opp igjen hyldningsropene; Hosianna, du Davids sønn! Fariseerne oppfatter ropene som støy og irritasjon, men Jesus forsvarer lyden, leken og lovprisningen. Barn er aldri i vegen for Ham.

Denne seansen oppfattes nok i hovedsak som Jesu oppgjør med sin samtid, men det er vel ikke så vanskelig å se den som et bilde på hva som fra tid til annen må skje i våre liv også.
Av og til må det kanskje også en opprenskning og opprydding i ditt og mitt liv. Det kan hope seg opp ting i våre liv som ikke gjør oss noe godt, som står i vegen for vårt forhold til Jesus. Eller det må ryddes i våre fellesskap fordi de har sklidd ut og blitt noe annet enn det Han hadde tenkt.
Den slags ryddeaksjoner kan fort gjøre vondt, være nokså ubehagelige greier, men etterpå vet vi at lufta er reinere, forbindelsene til Gud og hverandre enklere og mer givende, plassen til lovprisning romsligere, mulighetene til å høre Ham bedre.

Inviter Jesus inn på påskereingjøring i dag. Du vil ikke angre! Vi nærmer oss historiens klimaks, la oss være forberedt.

Varm påskehilsen
Cathrine