Rapport fra Murmansk 1. halvår 2021

Den første uka i januar arrangerte Royal Rangers-gruppa hos oss i Murmansk leir for hele Nord-Vest- Russland. Siden det var vinter, så ble den sjølsagt holdt innendørs. Lokalet vårt er stort nok til å huse både møtesal, matsal og rom hvor gruppene kunne samles, og hvor folk kunne sove på sal. Royal Rangers-grupper kom reisende fra Kola-halvøya; Lovozero og Kovdor, fra Karelen : Pjaozero og Nadvoitsy, og St.Petersburg. I denne korona-tiden hvor de fleste leirer og konferanser er satt på vent, har vi i Murmansk en fantastisk mulighet i og med at kirka vår er stor nok til å romme mange mennesker, og at vi etter loven har mulighet til å arrangere store happeninger, fordi lokalet er registrert som en kirke, og da går vi under unntaksregel mht begrensinger. Vi hadde ihvertfall en flott leir og mange fine møter og fellesskap. Ungdomslovsangsteamet som jeg har fostra fram, leda lovsang 2 ganger om dagen.

Besøk fra Arkangelsk fikk vi også den første uka i januar. Det er jo russisk juleferie, så de fleste har fri. Pastor Sergei Latyshev var vår gjest og han er ikke noen typisk A4-pastor. Han har langt svart hår og skjegg og går alltid i svarte jeans og caps. Han trakterer gitar og bass og synger og spiller rock. Opptrer mye rundt på barer og kafeer og evangeliserer sammen med gruppa si. Men han er altså også pastor for en stor menighet i Arkhangelsk. Han leda lovsang hos oss en lovsangskveld hvor vi samla sammen et team fra flere byer på Kola-halvøya, og prekte på ungdomsmøte.

Fra og med januar har jeg tatt et initiativ til å reise hver lørdag ut på evangelisering i kommunen som omkranser Murmansk, Kolski raion som det heter på russisk. Dette er en av de største kommunene på Kola-halvøya, og den er en av de minst nådde hva gjelder evangeliet. Jeg har lenge bedt og tenkt på denne kommunen, og innimellom har jeg kjørt innom ulike landsbyer der for å be for folket der og at Guds rike må komme dit. Flere ganger har jeg stillt spørsmål til ledere om det er noen som har reist til landsbyer der og forkynt evangeliet der? Da vi som menighet begynte å be konkret for denne regionen, tenkte jeg at nå er kanskje tiden inne for å be mer konkret for evangeliseringa der. Vi begynte å reise til landsby etter landsby,  delte ut gaveposer med evangelisk litteratur til alle husstander og samtalte med folk vi møtte der. Etter hvert har det blitt et mer eller mindre fast team som reiser, og noen ganger er det kø for å bli med – det er ikke plass i bilen til alle som ønsker !

I Kolski raion er det noen landsbyer der andre menigheter har starta opp menigheter. Jeg satte ikke igang evangelisering der, men formidla til menighetslederne våre at vi må tilby disse menighetene å trå til med felles innsats her. Etter noen uker samla pastoren vår menighetlederne der og vi kunne dele med hverandre om hvordan vi praktiserer evangelisering og hvilke planer hver kirke har på dette området. Flere medlemmer i andre menigheter begynte å bli med oss på evangelisering ute i ulike landsbyer. Etterhvert planla vi felles outreah i Kildinstroi og Zverasofkhos, landsbyer der den Fullevangeliske kirka i Murmansk har starta opp menighet og cellegruppe. Vi var hele 16 personer med på outreach flere lørdager på rad ! Flere mennesker ble frelst! Dette prosjektet har forent flere pinsemenigheter i Murmansk og vi har hatt flere treff på tvers av kirkesamfunnene der vi har bedt og samtalt om planer og drømmer for framtiden.

Cellegruppa som jeg satte i gang i høst, har jeg gitt fra meg, da det oppstod konflikt hos kjæresten til assistenten min i forhold til meg. Han likte ikke måten jeg snakka på og leda gruppa på. Da sa jeg at hvis problemet deres er meg, så trenger ikke jeg å forstyrre deres vekst og utvikling. Da er det bedre at dere lærer dere å lede gruppa på deres egen måte. Jeg har mer enn nok å drive med. Disse problemene kjenner ikke folka i gruppa til.  Jeg skjerma dem fra dette slik at folka skulle ha så mye tiltro som mulig til de nye lederne. De mista imidlertid noen av ungdommene som forsvant ut etter at vi skifta ledere. Jeg er enig i at dette var ikke den beste måten å løse denne konflikten på, men det er ikke opp til meg å ta de endelige avgjørelsene for gruppene og ungdomsarbeidet. Jeg hjelper nå i en voksen cellegruppe som trenger støtte.

Ungdommene i menigheten vår fortsetter med evangelisering på parkeringsplassen vår annenhver søndag. Der deltar jeg aktivt, siden det ligger mitt hjerte nært. Jeg tar med gitaren og synger evangeliserende sanger på russisk, samt at jeg og ungdommene har øvd inn flere danser som vi framfører. Kreativiteten vokser, og nå har de kommet opp med en ide om lotteri på fortauet utafor kirka. Alle som trekker lodd får te, kaffe og bolle i gevinst. Slik kommer de inn på parkeringsplassen og vi kan slå av en prat med dem.

I begynnelsen av februar kan man si at jeg ble frastjålet lommeboka mi. Jeg og et vennepar av meg var innom en kafe etter et bønnemøte og spiste kveldsmat. Jeg glemte tilfeldigvis igjen lommeboka på toalettet deres, og da jeg kom innom kafeen for å hente den etter 2 dager (oppdaget det ikke før på kvelden neste dag), hadde de ikke funnet den! Det viste seg at jeg var siste besøkende den kvelden, så det er ingen tvil om at vaskepersonalet fant lommeboka neste morgen. Videokamera i lokalet viste at jeg ankom kafeen med lommeboka i hånden, og forlot kafeen uten den. Etter flere henvendelser til kafeen om at de måtte levere tilbake lommeboka mi, hvorpå de forklarte at de ikke hadde funnet noe, henviste de meg til politiet. Jeg gikk da til anmeldelse av personalet i kafeen, meldte hendelsen som tyveri. I lommeboka var det 2 bankkort og førerkort som jeg mista. Har måttet kjøre med midlertidig kjøretillatelse så lenge, og bankkortene har jeg fornya. Det ble jo en utfordring å skulle ordne nytt førerkort, da jeg fikk beskjed av Statens vegvesen at jeg må møte på et norsk traffikkstasjon fordi bildet er så gammelt at det må tas på nytt. Jeg kan jo ikke reise til Norge foreløpig pga av korona. Dvs jeg kan reise ut til Norge, men da slipper ikke Russland meg inn igjen i landet. Derfor velger jeg å bli her i Russland. Etter å ha forklart situasjonen min, fikk jeg bistand fra det Norske konsulatet i Murmansk til å sende bilde og underskrift til Kirkenes, så nå er det nye førerkortet på veg i posten til meg. Historien med lommeboka og politianmeldelsen er imidlertid ikke over, da jeg jeg fikk svar fra det russiske politiet der forklaringen min ble omgjort og for å si det rett ut – forfalska. Jeg ble sitert på at jeg ikke anså dette som et tyveri og at det fantes ikke bevis på dette. Denne saken er tydeligvis ikke stor nok til at de vil bruke ressurser på den.

Som vanlig forberedte vi i lovsangsteamet koropptreden til Påske 4.april. Til jul hadde vi ikke hjelp av vår kjære tilreisende korleder, Toma. Til Påske hadde vi forventing om litt hjelp, da det er krevnde for meg å drive med dette. Jeg satte i gang forberedelsene i januar da jeg fant bra sanger med noter. En sang jeg gjerne ville at vi skulle synge, fantes det ikke kornoter til, så jeg og Toma satte igang å arrangere sangene for kor over internet, da hun fortsatt var i hjembyen sin Toljatti. I begynnelsen av mars kom hun til Murmansk og tok over kor-øvelsene. Det gikk veldig bra med synginga og folk var veldig glade og fornøyde og takket så inderlig mye for festhøytiden vi stelte i stand til dem. På slike høytider har vi trommehjelp av en veldig dyktig trommeslager som er kristen og var aktivt med i lovsangsteamet for mange år siden. Han er funksjonshemmet og sitter i rullestol, så basstrommeslagene i sangene må han spille inn på forhånd. Dette går veldig bra, spesielt når vi øver igjennom alt bra på forhånd. På denne måten blir også jeg frigjort så jeg kan synge også, og det er bra !

En onsdag i måneden blir jeg bedt om å lede lovsang på ledermøter for cellegruppeledere. Jeg tar da med meg sangere som synes det er litt ”skremmende” å synge i lovsangsteam på større møter, i mindre sammenhenger går det mye enklere for dem.

Evangelisering i Kolski kommune – i april og mai brukte vi mer tid utendørs i landsbyene til tross for snø og kaldt vær. Jeg tok med meg gitar og flere av folka våre har samtalt og bedt med mange til frelse. I alt er det over 10 personer som har tatt i mot Jesus ! Vi har blitt litt kjent med tronede som bor i et fåtall av disse landsbyene.

Hver lørdag har Royal Rangers samling for alle barna og tenåringer som er med der. Jeg har blitt bedt om å synge lovsanger med dem, og tar med litt barnesanger med bevegelser siden det er såpass mange barn der.

Gjennom kristne venner i Sverige har jeg blitt kontaktet av en broder fra Holland som vil støtte arbeidet rettet mot samer på Kola-halvøya. Han har vært flere ganger på besøk i samelandsbyen Lovozero og kjenner kristne der som driver systue og hjemmegruppe for samer. Han gjorde også et forsøk på å søke støtte til å dekke utgifter i forbindelse med utstyr til streaming av seminarer Murmansk -Lovozero. Det måtte kjøpes inn kamera og stor flatskjerm. Det nederlandske fondet avviste søknaden, men det er gledelig at folk bruker kreativiteten sin til å hjelpe arbeidet her nord.

Siden lokale krefter har startet opp Royal Rangers i Lovozero, en av utpostene våre, så reiser jeg ikke lenger dit så ofte. Men det blir noen turer innimellom dit, da jeg har veldig gode venner der. Da samler jeg ofte gjengen og har en ungdomssamling. Også i Monchegorsk, 130 km sør for Murmansk, fortsetter jeg og et team med ungdommer å ha ungdomssamling. Det har blitt en stabil gjeng der nå på 3-4 tenåringer. Vi deltar gjerne på møtet utposten vår i Monchegorsk har først, leder lovsang der, og så tar vi med oss ungdommen til et annet rom og har samling med dem.

Jeg har flere ganger denne våren deltatt på Zoom møter for å holde kontakten hjem til Norge og med resten av verden. Vekkelseskonferansen på nordkalotten inviterer ca hvert kvartal til bønnemøter for kontakter i Norge, Sverige, Finland og Russland. Pinsemisjonens internasjonale leder i Norge inviterer også misjonærer fra hele verden til å delta på 45 minutters bønnemøte på Zoom hver måned. Fint å treffe folk på denne måten og oppmuntrende å stå sammen i bønn i denne spesielle tiden.

Som seg hør og bør, satte vi igang med kor-forberedelser til pinse så snart påsken var over. Det er jo bare 50 dager imellom disse høytidene så vi måtte bruke tida godt. Vi hadde 2 øvelser i uka og øvde oss til og med på å synge på engelsk. Toma, som hjelper oss med korarbeidet når hun har mulighet til å reise hit for en sesong, ledet øvelsene. Både hun og jeg liker gospel, og vi fant ut at den lyder ikke på samme måten på russisk som på engelsk. Vi la da inn et vers og kor som folka skulle lære på engelsk. Vi forberedte oss bra og øvelser med musikerne hadde vi også regelmessig. Men det oppstod et problem som viste seg var vanskelig å løse. Broderen i menigheten som har styrt lyd i 20 år, fant ut at han skulle skifte menighet. Det er et resultat av splittelsen menigheten vår har vært igjennom de siste par åra. Kona hans hadde gått ut av menigheten sammen med en gruppe som gjorde det samme. Problemet var jo også at lydmannen ikke hadde fostret opp et team rundt seg som kunne styre lyd like bra som ham, og dermed ble det et hull når han forsvant ut. Ungdommen gjorde så godt de kunne, og det går bra med lyden på vanlige søndager og fredagsbønnemøter. Men å styre lyd med kor, klarte de ikke. Treningen på øvelsene var ikke nok. Dette forsto vi ikke før sluttresultatet ble så dårlig at det ikke var verdt å vise fram, så vi måtte skjære bort koropptredenen fra videopptaket. Nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med koret i nærmeste framtid, for det er ingen vits å bruke masse tid og krefter på forberedelser, når vi ikke har lydmenn som kan sette prikken over ien så resultatet blir bra. Det vil ta tid for unge lydmenn å lære seg denne kunsten. Vi diskuterer muligheten for å leie inn lydmann til et slikt prosjekt, men har ikke blitt enig om hvordan vi gjør dette ennå.

Siste helga i mai dro jeg og et lite team fra Murmansk til utposten vår i Kovdor, en by sør på Kola-halvøya for å lede på bønn-og lovsangskveld. Dette var rett etter pinse og mange i lovsangsteamet var slitne etter lang og intensiv forberedelse til pinse. Litt sjukdom også, derfor ble det ikke noe stort team som reiste, men det gikk veldig bra allikevel. Arrangementet i Kovdor var tverrkirkelig og lovsangere fra 3 menigheter deltok. Vi ledet litt etter tur og sang og spilte litt sammen også. På søndag var jeg innom nabomenighetens møte før vi forberedte lovsang på formiddagsmøtet i pinsemenigheten vår der.

Menigheten i Murmansk er kjent for å være sterk på undervisningsbiten. I mange år har kirka hatt sin egen bibelskole der det også har kommet tilreisende fra hele fylket for delta. Man har til og med hatt et opplegg med bibel-utdanning på høyskole-nivå. Ca.50 personer gjennomførte den over 4 år og fikk en bachelor. De siste 2 åra har menigheten startet et bibelkurs som går over 2 kvelder i uka – en kveld med teori og en med praksis i grupper. Temaene er ulike – fra Kristoligi, læren om menigheten, de åndelig gaver osv. Det siste halve året har temaet vært eschatologi – læren om den siste tid. Dette er jo veldig aktuellt for tiden og det er ca. 70 personer som besøker dette kurset. Jeg har også slengt meg med på undervisningen på dagtid, da alle kveldene mine er opptatt til øvelser, grupper, møter av ulike slag. For å bli døpt i menigheten i Murmansk, må man delta på dette kurset i minst 4 uker, samt få med seg et eget seminar med ABC-undervisning. Menigheten har også gått til innkjøp av utstyr til streaming av seminaret slik at gruppen som følger det fra Lovozero, kan få alt med seg.

Den 1. Juni dro jeg i vegen på ferie-tur til Toljatti i Sør-Russland. Jeg hadde med meg Toma som kommer derfra. Vi kjørte innom mange steder på turen dit (300 mil) og hadde fellesskap med mange kjente i Nadvoitsy, Sortavala, St.Petersburg, Moskva og Michurinsk. Sightsa mange nye plasser spesiellt for Toma. Jeg fikk også 10 dager i Toljatti før jeg måtte vende snuten nordover igjen. Mest soling og bading på stranda ved Volga, men også litt engasjement i pinsemenigheten Troens Tabernakel (menigheten til Toma) – lovsangsledelse og fellesskap med lovsangsteamet. På tilbaketuren fikk jeg med meg et bryllup i Petrozavodsk og fikk den ære å kjøre brudeparet som er venner av meg, til kirka.

Takk for at du og dere står med i forbønn og støtter økonomisk ! Det er lenge siden vi har trefftes nå og jeg skulle gjerne kommet meg en tur hjem. Eller at noen av dere kunne komme hit på besøk og være sammen og se hva Gud gjør her.  Men så lenge dette ikke er mulig, er det godt vi har internett og kan dele nyheter slik.

Hilsen fra Kari i Murmansk

Sommerhilsen fra vinteren i Sør-Afrika

Kjære venner i Norge. God sommer !

Tida raser avsted for oss. Nå tar dere snart sommerferie og vi har ikke skrevet fellesbrev siden slutten av Februar , bortsett fra oppropet i mars, om barneflokken som var i stor krise. De har det bra nå. Alle veldig glade for å være tatt
hånd om og få det de trenger av mat, klær, omsorg, vennskap osv. Pastor Blessing og kona Mpume, er de som har det daglige tilsynet. Ikke bare enkelt, Winnie som jo er voksen og skal ha morsansvar for de 4 søskenbarna og lillebroren sin, hun ville gjerne ha tilbake sine egne barn også selvfølgelig, nå når hun er i trygge forhold. Så hun henta sine 2 små
jenter 1,5 og 4 år. En gutt på ca 7, bor fortsatt hos slektninger, for ikke å avbryte skolegangen.
Dermed ble hun da plutselig mor for 7 mellom 1,5 og 14 år, 3 under skolealder, 2 i andreklasse, en i 4. og ei i 8.klasse. Winnie selv har jo både vært voldtatt og mishandla mye, og har mange egne problemer. Da er det lett å bli såra eller misforstå. Og Mpume som selv har sine problemer likeså. Så det er behov for mye sjelesorg, oppfølging og hjelp til å
komunisere og håndtere livet.
Cebo på 3,5 har vært mye syk hele livet og aldri fått god oppfølging. Så pastoren og kona har tatt seg av ham på fulltid. De har en frisk og fin 3 åring sjøl, som elsker Cebo og de har det så fint sammen. Mpume tar seg av medisiner og doktorbesøk. Politiet har levert beskyttelsesordre til onkelen, så han er kjempesint og sender truende beskjeder til Winnie, at han skal sende noen til å drepe henne. Han må møte henne i retten 5. Aug og hun gruer seg selvsagt veldig. De trenger mye forbønn.

Linn-Charlotte fikk heldigvis til en tur til Norge fra 3.mars til 13.April. Hun hadde vært her i godt over ett år , så det var nødvendig å få et avbrekk og ikke minst, få være sammen med familie og venner. Og heldigvis var det før påbudet om karantene-hotell. Hun rakk å besøke bare noen av støttemenighetene før restriksjonene stoppa alt i Norge. Takk for ekstra støtte til arbeidet ved hennes besøk. Og også hjertelig takk til alle dere som sendte med henne tynne ullklær ol spesielt til de mange småbarna som vi har på alle kanter. Alt er allerede i bruk. Takk også til dere som sender postpakker med ulltøy og solide leker til barnehagene.

20.april døde Nelly (27) , søstra til Thando. Har slitt med tuberkulose lenge. Lå på sykehuset i 2 ½ måned
uten besøk og nesten uten hjelp. Kun en gang fikk Thando 15 min hos henne, og Dumisile 15.min.
Sykepleierne lar pasientene bare ligge der da de er på enerom pga Tub. Og pga koronaregler fikk ikke
pårørende hjelpe til. Nå har jeg mista 2 av mine unger pga tuberkulose.

I April var det 10 dagers skoleferie. Vi har alltid ekstra arrangement for barn og unge når det er ferie. Så det ble 4 Sport / aktivetetsdager den uka. Med mye over 100 barn på Ahrens og på Eshane, vel 50 på Mpalaza ( og der ble det litt regn) og nesten 80 ungdommer på fellesdag for Eshane og Ahrens. Det er stor begeistring for slike dager. Alle barnearbeiderne er svært engasjert, og Linn C er jo en topp resurs i organiseringen av slike arrangement. Jeg nyter å slippe hovedansvaret for slikt.

Vi, spesielt Linn C, er i gang med hjelp på Trustfeed , for at de også kan komme i gang med grundig barnearbeid. Jeg har vært der et par ganger for undervisning, og så tok Linn C på seg å dra dem i gang, og veilede underveis(Bilde 2). Hun er sammen med dem noen lørdager. Det kryr jo av barn og unge hvorhen man snur seg. Der er det også mange tenåringer som hjelper de voksne med barnearbeidet.
I tillegg til at dette hjelper menigheten på Trustfeed til å hjelpe barn og unge der, så vil det i sin tur hjelpe Linn C med søknad om videre oppholdstillatelse. Dette er utpost til en gammel, registrert menighet som kan skrive anbefaling til departementet at de har behov for Linn C «tjeneste» og hun er ønsket i landet.

Dumisile har hatt lyst til å starte barnehage på Mpalaza siden vi bygde den vesle steinkirka der. Grunnskolen der er elendig, førskole fins det knapt, så en del barn blir transportert til byen. Månedsbetaling i minibussen er like mye som hele barnetrygda for dem som har det. Det har vært en eneste lærer for 1. til 6. klasse. Hver gang det regna, uteble læreren, hun kom fra Greytown. 7. klasse har de ikke ,da må ungene flytte fra landsbygda. De kan knapt å lese etter 6 år på skolen. Og mange små barn er mye alene fordi mødrene (de er ofte alenemødre) må ut for å tjene til livets opphold. De drar med lastebil kl 4 om morgenen for å jobbe i skogene, og er ikke hjemme før 6 – 7 tida om kvelden.
Dumisile lufta tanken om barnehage, for dem som går i kirka. Det var stor begeistring. Siden vi har bare ett rom, har vi begrensa antallet til 16 barn og ingen under 2 år.
Linn C hjelper dem innimellom, men hun har mer enn nok med den voksende barnehagen på Ahrens, som blir bedre og bedre i kvalitet etterhvert som den blir leda godt. Så på Mpalaza tar vi opplæring underveis for dem som hjelper til, og jeg hjelper Dumisile med førskoleopplegg. Hun er jo svært kreativ og dyktig sjøl.

Lørdag 29. mai hadde vi workshop for alle barnearbeiderne våre. Vi har jo barnemøter på Eshane og Ahrens hver eneste lørdag hele året og annenhver fredag på Mpalaza. Nå måtte vi avlyse barnemøtet for en gang å kunne bare ha tid med arbeiderne. De trenger å få oppmerksomhet, de trenger å få veiledning og påfyll til oppgavene. Vi hadde en herlig dag her i huset, 15 barnearbeidere og 12 tenåringer som er medhjelpere. De nøt dagen med lek, læring , mat
og godt åndelig fellesskap.

Korona situasjonen har vært fin her i ca 3 mnd, så vi har hatt muligheten til å gjøre alt det vi har ønsket. Unntatt skolevangeliseringen. Skolene går fortsatt med halve elevgrupper, og tar ikke imot noen utenforstående. I mange klassetrinn får barna gå på skolen bare én dag pr uke, fordi 7. og 12. klasse skal få gå hver dag. Så læringen både i fjor og i år er minimal. Damene på Ahrens som jobber med «homework.club» må både gjøre undervisningen de ikke får på skolen og leksehjelpen de ikke kan få i hjemmene sine. Dessverre har mange elever kun fått EN dag på skolen pr uke. Og det har ikke blitt endra selv om koronasituasjonen har vært så fin. Men nå er det vedtatt at etter vinterferien, 26.Juli skal alle tilbake i full skoleuke. Det høres ikke lurt ut, da 3.bølge korona begynner å øke på veldig nå.
Vi håper og ber om å ikke rammes så hardt denne gangen. De to forrige bølgene tok livet av nesten 60.000. Den indiske mutasjonen er kommet både til Johannesburg og til vår provins, også her i Greytown er det smitteøkning.

Jeg, Elin, hadde tenkt å ha 2 gode hjemturer pr år nå da Linn Charlotte er så godt inni arbeidet, men det er ikke lett å frigjøre seg. I tillegg har alle disse koronarestriksjonene gjort reising svært infløkt. Og jeg vil slett ikke bruke tid og penger på karantenehotell.
Vi vil igjen si hjertelig hjertelig takk til alle dere som støtter oss !!
På vegne av teamet, diakonene, barnearbeiderne og de mange barn og familier som får hjelp pga dere:
Linn Charlotte og Elin,
Greytown 1.6.2021

Covid-19 på Hogar Norma

Uansett hvor stusselig vi måtte synes det er å leve i en pågående pandemi, skal vi ikke miste av syne hvor velsignet godt vi har det i forhold til mange andre steder i verden. Denne rapporten har vi fått fra Hogar Norma, som er hjemmet til flere utviklingshemmede i Paraguay:

Kjære alle venner av Hogar Norma!
Denne gangen kommer det nyheter som ikke er så hyggelige – og en ekstra bønn om hjelp. Som noen av dere kanskje har fått med dere via facebook, så er det nå noen av beboerne og de ansatte på Hogar Norma som er blitt smittet av Covid19. I Paraguay har smitten økt betraktelig de siste månedene, og flere har mistet livet – også i Ypacarai-området.
For Hogar Norma fører dette til ekstra utfordringer – både praktisk og økonomisk. Beboere og ansatte som har testet positivt er isolert i et eget bygg. Et par av dem har vært såpass syke at de har trengt oksygen. Ansatte, blant annet to av lederne, som selv har symptomer har måttet hjelpe til med å ta seg av de syke beboerne.
En sykepleier som er godt kjent med hjemmet, jobber nå også hunre prosent for å behandle de som trenger det. Sykehusene i Paraguay har sprengt kapasitet, og vi tror at beboerne på HN har det bedre hjemme med helsehjelp der. Vi har fått låne en oksygenkolbe privat som allerede er i bruk og også fått kjøpt en ny.
Alt dette fører til ekstra utgifter – til testing, smittevernsutstyr, medisiner, oksygen, legehjelp og sykepleie. I tillegg kommer ekstra personalbemanning på grunn av at flere av de ansatte er syke. Vi er frimodige og vil gjerne be dere om et ekstra økonomisk bidrag som hjelp i denne situasjonen.
Mennesker i nærmiljøet stiller opp så godt de kan med ulike former for hjelp, med medisinsk utstyr,
transport, sykepleie og annet. Et eksempel er Basilia på 86 år som i veldig mange var kokke på
hjemmet. Hun og datteren lager frokost og middag som de leverer til de som er syke.
De som leder hjemmet er fortsatt ved godt mot, men de trenger sårt vår støtte. Takk til dere alle som trofast er med og støtter Hogar Norma og de som bor der, som er de som ofte kommer sist på samfunnets prioriteringsliste, men som for Gud er av stor verdi.
Hilsen alle oss på Hogar Norma.


Følg oss gjerne på facebook: https://www.facebook.com/HogarNorma/
Kontonummeret for Hogar Norma er 7104.20.22688
Vippsnummer er 81743

PS: I dag tidlig, mandag 24.mai fikk vi den triste beskjeden om at Catalina, også kjent som Kitty, måtte gi opp kampen mot Covid og gikk hjem til Gud i natt. Vi vil komme tilbake til dere med et minneord. Vi lyser fred over Catalinas minne.

Dobbel barnevelsignelse

Søndag 25. april 2021 hadde vi gleden av å legge to små gutter I Guds hender, be for dem og familiene deres, og velsigne dem i Jesu navn. Vi skulle jo gjerne feira med kake og fest, men det får bli når reglene blir færre og vi igjen kan sitte sammen med andre enn dem vi snakker med hver dag.

Han er oppstanden! Kristus lever!

Dette er dagen for gjenopprettelse, liv, takknemlighet, glede og jubel! Dette er dagen for å feire at Jesus har seira – at døden oppslukt er til seier. Dette er dagen da alle onde makter ble gjort til skamme, da det som så ut som det endelige nederlaget viste seg å bli den største seieren – noensinne!

1.Kor 15,1-11: Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Men enten det er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.

Dette er det vi har tatt imot og dette er det som gir vår tro mening. Om historien hadde slutta på langfredag, slutta med korsfestelsen, hadde alt vært forgjeves og vår tro hadde vært meningsløs. Men historien slutta ikke der, og vi kan få leve i vissheten om at Jesus i sin oppstandelse overvant den siste fiende; døden.

Det første Jesus gjør etter at han har seira og stått opp, er å møte de menneskene som har levd i ytterste mørke og fortvilelse de siste to døgna. Maria Magdalena, og muligens et par damer til, Peter – Peter som fornekta Jesus den lange natta fram mot den enda lengre langfredagen – Johannes, de andre disiplene, Emmausvandrerne – og til sist Tomas. Tomas som så gjerne ville tro, men strevde så veldig med det. Han var kanskje ikke så vant til at folk gjenoppstod fra grava? Han hadde jo tross alt sett Jesus dø.

Jesus går inn i mørket for å hente ut ett og ett menneske, sjøl på denne dagen, da han kunne ropt ut sin seier fra tempelmuren. Hele Jerusalem så at han døde, bare noen vakter, som ble bestukket for å tie stille om det – så at han stod opp, og bare de nærmeste fikk dele denne dagen med ham. Seinere viste han seg for mer enn 500 mennesker som levde og kunne fortelle om det, men det er langt igjen til seiersrop fra tempelmuren.

Da kvinnene kom til grava for å salve Herrens kropp, liket hans, bekymra de seg naturlig nok over den digre steinen som lå foran åpningen.
Mark 16,1-4: Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor.

Vi frykter alle møtet med en eller annen uoverkommelig diger stein som ligger i vegen for oss, ligger midt i den vegen vi må gå for å komme videre. Men mange ganger opplever vi jo at når vi kommer til det punktet der steinen lå, går det en veg utenom eller den er rulla bort fra stien. Eller den var ikke så stor som vi trodde.
Disse modige damene har et reelt problem. Den steinen er så stor som den er for at ingen skal klare å fjerne den. Dessuten er den forsegla og det er soldatvakt rundt den. Den hindringen er ikke innbilning, men det hindrer dem ikke i å legge i veg. De går til grava sjøl om de er fullstendig klar over at her kommer de egentlig ikke inn, hindringen er for massiv. Men de har en indre drivkraft som overskygger alt det.

Så opplever de altså det som vi av og til kan oppleve, steinen er rulla bort allerede. De kan gå uhindra inn i grava og finner bare likklærne der, og en engel eller to. Hvorfor måtte den steinen rulles bort? Jesus var ikke avhengig av det. Den ble jo ikke rulla vekk for at han skulle slippe ut. Det er ikke for hans skyld steinen er borte. Det er for vår skyld. For kvinnene som kommer til grava sin skyld. For Peter og de andre disiplenes skyld. For vaktenes skyld. Det er for at alle disse skal se og tro – for at vi skal tro. Hvis ingen hadde sett at grava var tom, ville jo påstanden om oppstandelsen vært nokså absurd. Det er jo spesielt nok som det er.

Den omsorgen Jesus denne dagen viste sine venner, viser han fortsatt oss som tror på ham. Han vet at vi er skrøpelige, og det er greit. Han vet at vi trenger noe håndfast å holde oss til av og til, og det er greit.
Denne Jesus er det vi tror, følger og tjener.

Velsignet påske!
Cathrine

Fryktens natt – lidelsens dag

Langfredagshistorien er en fortelling om mørke, frykt og svik – om vold, tortur og lidelse i ensomhet. Langfredagen er en historie om det som så ut som det åpenbare nederlaget for han som bare dager tidligere hadde ridd inn i Jerusalem i triumf og til folkets jubel.
De fleste ser nederlaget, men noen ser noe annet. Noen ser at denne mannen er annerledes, noen ser at her er det tatt beslutninger som ikke henger på greip. Men de ser kanskje ikke regissøren de heller. Ser ikke hva som er hensikten med alt dette. Mange dager, mange hendelser i livet kan se like mørke, håpløse og hensiktsløse ut som denne. Noen ganger er det kanskje slik, andre ganger ser vi bare ikke regissøren og vet ikke hva som er skrevet i neste kapittel.

En av dem som ser at noe er annerledes med denne mannen, er den ene av de to forbryterne som blir korsfestet sammen med Jesus. Han fikk evigheten i gave for denne innsikten.
Luk 23,39-43: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
Han forstod faktisk hvem Jesus var, at han var uskyldig dømt, og enda mer; at han var av en annen verden, og at når han kom dit hadde han makt og innflytelse. Han får ikke gjort opp for seg, han får ikke tjent Jesus, han bekjenner sin synd og ber om en tanke – svaret blir hele evigheten med Jesus. Den andre forbryteren angrer ikke det han har gjort og omvender seg ikke, sjøl ikke når han henger der og ser døden i hvitøyet. Stolthet og hovmod finnes i oss alle, uansett stilling i samfunnet, og den står altfor ofte i vegen for å finne fram til Jesus og frelsen.

Mark 15,37-39: Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Denne innsikten, oppdagelsen, og denne bekjennelsen har blitt stående igjen etter offiseren, og vil aldri bli glemt. Vi vet ikke hva han seinere valgte å gjøre med den innsikten som ble gitt ham, men jeg ser ikke bort fra at han også er en av dem vi vil få møte hjemme hos Jesus en dag.

Disse to mennene, den ene en dødsdømt forbryter, den andre lovens og maktas forlengede arm, ser plutselig, i et glimt hvem Jesus er. Har du sett hvem Jesus er? Eller skal du bruke denne dagen til å forsøke å bli kjent med ham?

Langfredagshilsen, Cathrine

Du er også invitert

Luk 22,14-22: Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!»

Her leser vi om den første nattverden, den vi fortsatt feirer i våre menigheter. I hvert fall når vi ikke trenger å ta så voldsomme smittevernhensyn… Flere frikirkelige gudstjenester vil i dag invitere deg til å delta i nattverden hjemme i din egen stue. Det synes jeg du skal forberede deg på å bli med på. Det erstatter heller ikke det fysiske fellesskapet, men vi vet jo at i nattverden står vi i et fellesskap, ikke bare med Jesus og dem vi deler den med der og da, men med alle som feirer nattverd, overalt og til alle tider. Dersom vi har det med oss i tankene, gir også denne måten å feire nattverd på mening.

Til deg som måtte føle deg «uverdig» av en eller annen grunn, vil jeg gjerne si dette: Dersom du tror på Jesus, eller forsøker å bli kjent med ham, finnes det ingen grunn til at du ikke skal delta i nattverdsfellesskapet. Jesus inkluderte alle sine 12 disipler, sjøl om han visste at Judas skulle forråde ham, Peter skulle fornekte ham og resten skulle flykte for livet under pågripelsen i Getsemanehagen. Akkurat som frelsen handler ikke dette om hva du får til i livet ditt, men om hva Jesus gjør i livet ditt.
Jesus spør ikke om du har gjort mange eller få, store eller små synder den siste uka – han spør om du er klar over at du er helt avhengig av ham? Og på det spørsmålet finnes det bare ett svar.

Delta gjerne i det store, verdensvide fellesskapet der du befinner deg i dag – så ser vi fram til, og lengter etter, at vi skal få ha fysisk fellesskap også i dette!

Ha en velsignet skjærtorsdag!
Cathrine

Misjonærbesøk

Vår misjonær i Sør-Afrika, Linn Charlotte Jamt kom hjem til Norge i begynnelsen av mars, og etter 10 dager i karantene og en mengde tester var ho klar for å dele bilder og historier fra Sør-Afrika og ordet om Jesus. Vi fikk henne på besøk først av alle, både på ungdomsklubben EndeligFredag og på gudstjeneste 14. mars, og vi er så glade for at vi rakk det før vi måtte avlyse gudstjenester igjen.

Kari Myre fra Os er misjonær i Murmansk med støtte fra bl.a oss. Ho var egentlig annonsert hos oss i slutten av april, men det blir det ikke noe av i denne omgang uansett hvordan reglene i Norge blir. Det er nok ikke så strenge regler innad i Russland som her, men pr i dag vil ho ikke slippe inn i Russland igjen dersom ho reiser til Norge. Det kan ho selvfølgelig ikke ta sjansen på, så hjemturen er nok en gang avlyst/utsatt.

Be for disse tøffe damene og deres tjeneste, som naturlig nok ikke har blitt enklere dette siste året.

Han er konge!

Jeg stiller meg nokså nøytralt til debatten om kongehus og den slags. Jeg kommer ikke til å stille meg på barrikadene verken for eller i mot at vi fortsatt skal være et monarki. Men om jeg visste at jeg fikk besøk av kong Harald eller dronning Sonja, ville jeg nok shina huset og gått til frisøren. Jeg ville tenkt at dette var jo en ære.
Jeg tror bare jeg kjenner fire mennesker som har truffet kong Harald og tatt ham i hånda. Anna Karine Engåvoll og Ingunn Frøyshov har begge fått kongens fortjenestemedalje, og valgte å ta med seg hver si søster når de skulle på slottet for å hilse på.
Kong Harald begynner å bli en voksen mann og vi skjønner alle sammen at han ikke er evigvarende. Det er derfor vi har en kronprins. Når kongens dager er talte, er det meninga at han skal overta stafettpinnen og føre monarkiet i Norge videre.
Jesus trenger ingen kronprins. Jesus er konge fra evighet til evighet. Som med monarkiet i Norge, finnes det mange som mener at Jesus burde vært skrota og pakka bort for lengst. Det må de bare mene. Jesus er konge uansett hva mennesker mener om den saken.

Matt 21,1-9: Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole. Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Profetien er dels henta fra Jesaja, dels fra Sakarja, som levde drøyt 500 år før Jesu fødsel. Det finnes flere profetier i GT om at Messias er konge, for ikke å si Kongen.
De vise menn som kom for å hylle Jesus da han ble født, hadde det klart for seg at Jesus var konge, og de skriftlærde kunne fortelle hvor han skulle bli født ut fra profetene.

Matt 2,1-6: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

Tenk at de forstod at Kongen var født, at Messias var kommet, han som jødene hadde venta på i århundrer – også var det bare disse fremmede som valgte å lete for å få hylle og tilbe ham! Herodes bestemte seg til og med for at dette var en trussel mot hans jordiske kongedømme, og at denne kongen måtte ryddes av vegen. Trodde han faktisk at han kunne ødelegge Guds plan? Den planen som var lagt fra tidenes morgen? Trodde han at han kunne kvitte seg med kongen fra himmelen, med Gud sjøl?

Vi som tror på Jesus ønsker å hylle Kongen. Vi har valgt å tre inn i hans kongedømme. Vi har gitt ham herredømme i våre liv, vi har gitt ham vår tillit og vi ønsker å føle ham i lydighet. Ikke fordi han er en despot eller tyrann som ikke gir oss noe valg, men fordi vi har opplevd at det er det beste for oss. Det står oss fritt å skifte statsborgerskap når som helst. Vi kan velge å forlate ham, vi kan velge å bli. Og har vi rota det til for oss – og det hender jo – er plassen vår alltid ledig når vi kommer til oss sjøl og bestemmer oss for å tre inn igjen i hans rike. Så lenge det heter i dag.

Vår kong Harald er en jovial kar som alle liker enten de synes vi skal ha en konge eller ikke. Vi får vel alle et inntrykk av at når han reiser rundt i landet sammen med Sonja, er det fordi han er oppriktig interessert i hver minste avkrok og av menneskene som bor der. Han besøker ikke små og store steder i Norge for å sette seg i respekt og inspisere at undersåttene hans ter seg som han vil at de skal, men for å oppmuntre, for å bli kjent med, av og til for å vise medfølelse etter ulykker og katastrofer. Altså en konge som menneskelig sett kan tjene som et godt bilde på en god konge. En konge som ser på seg sjøl som en tjener for sitt folk, ikke som en hersker. En som gir alt for Norge.
På Jesu tid var konger herskere. Hvis de red rundt i landet sitt var det høyt til hest på de vakreste, mest imponerende dyret som kunne framskaffes, med vakter foran og bak. Gjerne med fortropper som sørga for at ting var på stell før kongen kom. Og han kom for å imponere, for å sette seg i respekt, for å sjekke at alt stod slik til i riket som det tjente ham best. At folk betalte skatten sin og ellers var lydige i ett og alt. Eller han sendte sine folk ut for å drive inn skatter eller soldater eller hva han nå trengte akkurat da. Gjerne soldater, det skulle jo kriges må vite.
Og Jesus rir inn i Jerusalem som en konge, hylles som en konge, lovprises som konge – men altså på dette eselet, dette simple arbeidsdyret. Ikke særlig imponerende. Ikke en konge som krever, men en konge som gir. Og han virker skremmende nok på dem som ikke liker dette. Han veit at han skal i krigen og han veit at han må gå aleine. Alle som hyller ham i dag skal i løpet av få dager enten vende seg mot ham eller flykte fra ham. Men han vet også at når han kommer igjennom alt dette, når alle andre tror at det er over, da skal han vinne sin endelige seier – da skal han overvinne den siste fiende og deretter vende tilbake til sin far for å innta sin plass på tronen. Fordi han er konge. Kongen.

Jes 9,6-7: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. 7 Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver.

Her er det mange grunner til å søke seg til Jesu kongerike. Tenk å få følge en konge av sånne dimensjoner!
Han er underfull rådgiver. Ikke en middels mentor, men en rådgiver med sånn oversikt, innsikt, kjærlighet og visdom at han blir Rådgiveren med stor R, underfull, større enn vi kan fatte. En rådgiver som gir råd om de viktige tinga i livet.  Han som er vegen til Gud, sannheten og selve livet.
Og han er Gud, Jesus var sann Gud og sant menneske. Han er ett med sin Far, himmelens og jordens skaper. Han er ikke en liten puslete avgud, noe som er skapt av mennesker eller i menneskets bilde – det er vi som er skapt i hans bilde – han er veldig Gud.
Evig Far. En Gud og en konge som vil være min Far. I all evighet. Noen av oss var ikke så altfor heldige med våre kjødelige fedre, men de fleste har et godt bilde av Far, og jeg veit jo hvordan en far bør være, jeg veit jo hvilken far jeg savna i oppveksten. Den faren vil Gud være for meg – og mye mer. En Far med grenseløs kjærlighet, tålmodighet og visdom. En Far som gir gode råd uansett problemstilling. En Far som trøster, beskytter, bærer og favner. Vi kan ikke velge foreldre her, men vi kan velge å la Gud få være vår Far.
Jesus, vår konge er fredsfyrsten. Tenk hvor mange mennesker i verden som bare har ett eneste ønske for seg sjøl og sine kjære; fred. Fred fra krig og vold, fred fra frykt og angst, fred fra forfølgelse eller rett og slett fra sine egne vonde tanker og følelser.

La oss hylle kongen – ikke bare i ord, men i liv og gjerning.

God søndag!
Cathrine

MEN PÅSKA ER IKKE AVLYST!

Vi får altså ikke samles til gudstjeneste denne påska heller, men det betyr ikke at påska er avlyst. Budskapet er det samme, historien er den samme, nåden er den samme, seieren er den samme – og dette er det vi bygger våre liv og vår frelse på. Ingenting av dette rokkes av Covid-19 eller smittevernrestriksjoner.
Digitale gudstjenester kan ikke erstatte fellesskapet vi savner, men de kan hjelpe oss å fokusere på budskapet og gi oss inspirasjon og en hilsen fra Jesus. Når situasjonen er som den er, må vi bare benytte de mulighetene som er. Og du får jo sjansen til å høre forkynnere du vanligvis ikke hører.

Vi slår f.eks et slag for påskevandring i Filadelfiakirken i Oslo. Det var en god opplevelse i fjor, og blir nok det i år også.
Sitat fra Filadelfia:
Det blir igjen mulig å følge kirkeårets viktigste høytid og klimakset i fortellingen om Jesus  gjennom Filadelfiakirken Oslos årlige påske-vandring.  Den blir som i fjor digital (på Filadelfiakirkens Facebookside og Youtube-kanal), men vi skal fremdeles feire en gudstjeneste hver dag i påskehelgenVær med å følge de digitale gudstjenestene, så vi sammen kan ta påskens budskap tilbake til kirken.
Skjærtorsdag kl.19.00
Langfredag kl.11.00
Påskeaften kl.19.00
1.Påskedag kl.11.00

Vi regner med at Betel, Trondheim, SALT Bergen mfl har digitale gudstjenester og Sten Sørensen i Misjonskirken i Stavanger kan du høre både palmesøndag og 1. påskedag. Leter du litt på Facebook eller Youtube, finner du sikkert flere.

Lykke til med jakten på en digital gudstjeneste, og ei velsigna god påskefeiring til alle – uansett hvordan skal tilbringe den.