Vi har såvidt begynt på mai måned og vi har absurd mye snø, mens venner og kjente poster bilder av hvitveis, blåveis, tulipaner og grønn bjørk. Normalt kan sånt føre til et lite stikk av misunnelse (selv om det ikke er pent), men akkurat denne våren har vi vært så velsigna, vi som bor her oppe på fjellet, at vi bare har grunn til å være takknemlige. Vi bor langt unna smittepresset og vi har god plass til å være ute uten å gå oppi folk.
Sjøl om våren ikke kommer først på våre kanter, vet vi at den kommer. Vi vet at under all snø og is ligger det nye livet klart til å spire. Vi ser det ikke, men vi har full visshet om det likevel. Av og til kan vi føle at det er mye snø og is i livet også. I troslivet. I det åndelige livet – i oss og rundt oss. Vi skulle så gjerne se det spire og gro i både egen og andre menigheter, men det virker litt dødt. Det er liksom ikke så mange spirer å se alltid. Men vi vet at alt Gud har skapt, har spireevne. Et sted under snø og is, ligger det nye livet klart.
La oss i dag be om å få se det spire og gro også i Guds rike. Kanskje må vi gjøre litt hagearbeid. Rydde litt rusk og rask i kantene. Rake vekk gammelt støv og vissent løv. Fjerne hindringene for vekst. Det kan være utfordrende, men nødvendig. Mark 4,26-28: Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset.
Det er lett å føle seg ensom når vi ikke kan møte slekt og venner, i hvert fall for den som bor aleine. I går snakka jeg med noen i telefonen som nok kjente stadig mer på dette. At det er hyggelig med en telefon, men at vi savner å se hverandre. Og det er helt naturlig, helt legitimt. Det bekrefter bare at vi er skapt for fellesskap. Noen trives bedre i eget selskap enn andre, men til sjuende og sist er vi skapt til fellesskap.
Vi er skapt til fellesskap med hverandre – og med Gud. Fellesskapet med hverandre er vi mer og mindre avskåret fra akkurat nå. Det går an å ringe noen, og det er viktig og godt. For de som har teknisk innsikt til det, kan man snakke sammen og se hverandre på en skjerm. Hyggelig, men litt rart. Når været tillater det, er vi anbefalt å gå oss en tur i nærområdet. Da kan vi for det første prise oss lykkelige for at vi har valgt å bo på et sted der det er plass til det uten å måtte gå i kø og passe seg hele tida. For det andre, kan vi sende en melding til noen og avtale å gå tur sammen, med sånn passelig avstand.
Men den personen jeg snakka med i går, lever med én visshet; jeg er jo ikke aleine! Det kan være krevende å huske det, men vi skal minne oss sjøl og hverandre på at vi aldri er aleine, vi som tror på Jesus og går sammen med ham. Og til Ham trenger vi ikke holde avstand. Han går tett ved sida di, alltid vil han være der. Det er ingen automatikk i at Guds barn vil bli spart for alt som er vondt, heller ikke for sykdom og død. Men det vi vet, er at han vil gå sammen med oss i alt som skjer, han vil aldri overlate oss som foreldreløse barn.
Salme 91: Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet. Du skal bare følge det med øynene og se at de skyldige får sin lønn. «Du, Herre, er min tilflukt.» Den høyeste har du gjort til din bolig. Det skal ikke hende deg noe vondt, ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein. Du skal tråkke på løve og slange og trampe på ungløve og orm. «Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
Påska (i hvert fall påskeferien) er over og hverdagen skulle vært tilbake. Det er den ikke. Vi lever fortsatt med stramme korona-restriksjoner, og i påska ble det avgjort at de fleste av disse restriksjonene skal fortsette fram til 15. juni i første omgang. Barnehager og skoler skal åpne litt forsiktig utover april, men det blir holdt skarpt oppsyn med hvordan dette slår ut, og man er klar til å stenge igjen på kort varsel. Kulturarrangementer (som regjeringen nok regner gudstjenester under) er ikke tillatt. Det skal holdes avstand og det er begrenset hvor mange som kan samles, også utendørs.
Alt dette gjør at vi fortsatt ikke kan samles til gudstjeneste. Det synes vi er trist, og vi ser fram til å møtes igjen, men vi velger å tro at våre styresmakter handler overveid og til vårt felles beste, og vi stiller oss derfor lojalt bak disse restriksjonene.
Men hva gjør alt dette med oss?
Vi ser bildene av blå himmel over Beijing og fisk i kanalene i Venezia. Det ser ut som skaperverket har fått en hardt tiltrengt pustepause. Kan det lede oss til å tenke over vårt eget forbruk? Tenke over hvordan vi forvalter det skaperverket Gud har betrodd oss?
Mangelen på gudstjenester har trigget kreativitet og oppfinnsomhet i mange menigheter og blant kristenfolket. Jeg har aldri hørt så mange kirke-/menighets-/gudstjeneste-reportasjer på NRK P2 som denne påska. Og utelukkende med positivt fortegn. Guds folk har blitt mer synlige mens vi alle skal være hjemme! All denne kreativiteten har avstedkommet online-gudstjenester, andakter på nett for barn og voksne, drive-in-gudstjenester, salmedugnad, konserter på nett osv. Det gir oss mulighet til å få åndelig påfyll hjemme i egen stue. Og vi som ikke har ressurser til å gjøre sånne ting, kan takke både Gud og mange menigheter for denne muligheten.
Det har vært mange grunner til å være litt kritiske til hvordan internett og sosiale medier fyller livene våre, men i disse dager har nettet og alle sosiale medier gitt oss en mulighet til å holde kontakt. Det er vi takknemlige for, men glem ikke å ta opp telefonen fra tid til annen. Hvis du trenger å slå av en prat med noen, er du sikkert ikke aleine om det. Det er helt greit å ringe noen bare fordi du har lyst til å prate litt. Kanskje gjør du en god gjerning mot noen i samme slengen.
Stillheten, det lave aktivitetsnivået, gir oss rom for ettertanke, gir oss tid til å kjenne på hva som er viktig for oss. Kanskje vi kjenner at mennesker er viktigere enn ting, fellesskap viktigere enn status. Kanskje kjenner vi at vi setter pris på å leve i et land der det er enighet om at vi skal ta hensyn til de svakeste blant oss – sjøl om det er mennesker som rent økonomisk koster samfunnet mer enn de kan yte. Menneskeverd skal aldri regnes i kroner og øre!
Gjennom nyhetssendingene får vi daglige påminnelser om at livet er skjørt og at vi ikke vet noe om dagen i morgen. Bare i påska har 72 mennesker mista livet av Covid-19 i Norge. I land der restriksjonene kom for seint eller der helsevesenet fungerer dårligere enn her, er tallene av helt andre dimensjoner. Disse påminnelsene får også de som ikke har satt sitt håp til Jesus – da kan frykten bli en hyppig gjest. Kan du og jeg gi trøst og peke på håpet da? Og for all del: kjenner du på frykt og engstelse, er det ingenting å skamme seg over. Ikke gå og bær på det aleine, men ring noen, snakk med noen, få noen til å be sammen med deg.
Matt 12,21: Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.
Rom 15,13: Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.
Ef 1,17-19: Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.
Vi tåler disse dagene og disse omstendighetene i troen på at det går over, livet vil komme tilbake i vater – og du går ikke aleine! Ta kontakt om du trenger forbønn eller noen å snakke litt med, 48263241
Jes 53,3 Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
4 Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
5 Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.
6 Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.
7 Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen.
8 Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?
9 Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.
Disse ordene ble ikke skrevet etter langfredagen. De ble ikke skrevet etter at Jesus ble forrådt, svikta, dømt, mishandla, korsfesta og begravd. De ble skrevet ca 700 år tidligere. Profetien, forutsigelsen, er interessant og fascinerende nok i seg sjøl, men det som virkelig slår meg når jeg leser dette er for det første hvorfor alt dette skulle skje, og for det andre at dette var planlagt, dette lå i Guds hender. Det var den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som hadde regien. Etter at Jesus rydda tempelplassen (som jeg skrev om på mandag), ble de religiøse lederne ivrigere enn noen gang på å få ham ryddet av vegen, men de var skjønt enige om at det ikke måtte skje under høytiden. Det hjalp ikke noe særlig hva de mente om det. Herren Gud hadde bestemt at det var akkurat da det skulle skje.
Jesaja forteller oss hvorfor alt dette måtte skje. Jesus døde for å bære våre sykdommer og plager, og for å sone vår synd og skyld. Alt dette kunne legges på hans skuldre fordi han var uten synd og uten skyld sjøl. Hadde han begått noen synd i sitt jordiske liv, måtte han sonet for den, på samme måte som vi egentlig skulle sonet for våre egne synder og feiltrinn.
Men hvorfor? Hva får en allmektig, opphøyet Gud til å gjøre noe sånt? Hva får Guds sønn til å forlate alt, stige ned fra sin trone i himmelen for å bli født som et barn, leve som et menneske uten eiendom og status, for så å bli drept på bestialsk vis? Joh 3,16-17: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Joh 1,12: Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Dette er svaret. For så høyt har Gud elsket oss at han ikke kunne leve uten en relasjon til oss, hans barn. Han var villig til å gjøre ALT, ofre sitt eget liv, for å gjenopprette kontakten med oss, den som gikk tapt i syndefallet.
I det Jesus utånder på korset og roper at det er fullbrakt, har djevelen tilsynelatende vunnet kampen. Men noen oppfatter noe annet. Og det vil vise seg at det var Jesus som vant en evig seier på korset. Den skal manifestere seg om et par dager.
Selve historien om denne dagen, fra Jesus blir tatt til fange i nattemørket til han gravlegges kan du lese i ett av de fire evangeliene (eller alle). Du finner dem her: Matteus 26,36-27,61. Markus 14,43-15,47. Lukas 22,47-23,56. Johannes 18,1-19,42 Om du ikke har en Bibel hjemme, kan du lese på www.bibel.no eller laste ned en bibelapp til mobilen din. Dette kan bli det viktigste du noen gang komme til å lese.
Betel Narbuvoll
Hilsen fra Cathrine som gjerne skulle stått i Betel i kveld.
Det er Skjærtorsdag. Denne dagen feirer vi gjerne at Jesus innstifta nattverden. Minnemåltidet. Gjør dette til minne om meg. Jeg synes du skal gjøre det i hjemmet ditt nå som vi ikke kan møtes. Sammen med de du bor sammen med, i følge med en gudstjeneste på nett, eller over telefon med en venn.
Vi snakker ofte om nattverden, om det siste måltidet Jesus spiste sammen med sine disipler, men i dag tenkte jeg at vi kunne lese om det Jesus gjorde før han innstifta nattverden. Vi skulle hatt familiemøte i Betel på Narbuvoll midt i mars og jeg hadde nesten skrevet ferdig en familiemøteandakt som jeg ikke fikk brukt. Noe av det jeg tenkte på da, kan jeg jo dele med dere i dag i stedet.
Joh 13,4-17: Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
Som alle andre tråkka Jesus og disiplene rundt i sand og grus, støv og skitt hele dagen – i sandaler. Derfor hørte det med å få vasket føttene når man kom inn i et hus, i hvert fall om verten var velstående. Men dette var jo ingen ettertrakta jobb, for å si det mildt. Det ble utført av de som stod aller nederst på rangstigen. Til og med de mannlige slavene slapp stort sett unna dette, det var de kvinnelige slavene som måtte ta den jobben.
Det var altså absolutt ingen jobb for en mester og lærer med disipler som fulgte ham. Men det gjorde Jesus! 12 par støvete, svette, møkkete mannebein vaska Jesus – han som var Gud! Han som var Herre og Mester. Han som var lederen deres. Det er faktisk ikke så rart at Peter ble sjokkert. Det er rarere at de andre ikke protesterte, synes jeg. Etterpå gir han dem en utfordring: Slik som han har gjort mot dem, skal de også gjøre. Fordi at de – og vi – aldri blir større eller viktigere enn Jesus, så det han kunne gjøre, det kan vi også gjøre.
Joh 14,12: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.
Kan det være så enkelt at den som har ønske om å gjøre like store gjerninger som Jesus, også må være villig til å bøye seg like langt ned som Jesus? Du skal ikke se bort fra at det ligger en hemmelighet her. Jeg tror ikke poenget er at vi skal løpe rundt og vaske føttene på hverandre, sjøl om det kan være en fin opplevelse. Jeg tror at det Jesus ville demonstrere, var at vi skal aldri tro at vi er for gode til å bøye oss ned og gjøre noe fint for noen andre. Vi skal aldri innbille oss at noen oppgaver er for dårlige for oss eller at det finnes mennesker som er for dårlige til at vi skal kunne gjøre noe godt for dem.
Kanskje dagens utfordring til oss kan være denne: Neste gang du eller jeg har muligheten til å gjøre noe bra for noen – uten betaling, kanskje uten at de egentlig har fortjent det, kanskje uten at noen vet det engang – da gjør vi det. Og så kan vi tenke med oss sjøl at det der var en skikkelig fotvask, som Jesus lærte oss det.
Avstandsklem fra Cathrine som savner menigheten og fellesskapet…
Vi fikk hilsen fra Elin og Linn-Charlotte i Greytown Sør-Afrika i går kveld (7.4.20). Vi skal huske å be for dem, for de barna de har ansvar for og for alle de ikke kan hjelpe nå.
Hei til alle dere kjære vennene våre. 5 -7. april 2020
Håper inderlig og ber for dere alle at dere er og forblir friske. Heldigvis er alle våre også friske. Vi har forklart og undervist i menighetene og familiene våre hvor viktig det er at vi alle er forsiktige og ikke risikerer å spre viruset, spesielt pga de mange blant oss med Aids og mange som er svake pga tuberkulose. Så her i familien vår har vi vært 14 stk innagjerds hele tida. Skolene ble stengt 17.mars, så da kom jo ungdommene våre hjem, Tha, Nosipho og Thando som har studert i Durban. 26.mars ble det innført lockdown. Så fra da har vi ikke hatt mulighet til å se, hjelpe, følge opp noen av verken barn eller fattige eller noen på alle de stedene vi virker.
Her er bilder fra det siste barnemøtet vi fikk hatt i en krål vi nettopp har begynt å hjelpe. Det bor 10 yngre barn der med ei gammel bestemor, ei mor jobber i skogen, ei mor går rundt og bare drikker, noen mødre er døde. Og de fleste barna har ingen identitet og dermed ingen barnetrygd. Selv om barnetrygden er bare 400 Rand, ca 300 kr i mnd, så ville det vært en hjelp. Vi ble kjent med dem, da ei kvinne på Mpalaza ba oss ta med en liten sekk mais til dem fra henne. 2 unger skulle komme til hovedveien og motta den da vi kom forbi. Ja det satt 3 små unger i veikanten og venta. En gutt 5 år, 2 jenter 6 og 8 år, de hadde gått gjennom den farlige skogen hvor det ofte er overfall og voldtekt. De var så glad for å få den klatten med maismel, det var det eneste de hadde. Senere har vi hjulpet dem med viktig mat. Nå aner vi ikke hvordan de har det da til og med skolene er stengt. På skolene får barna et måltid hver dag. Og i kirkene våre får barna måltid i forbindelse med barnehage og leksehjelp. Nå kan vi ikke gjøre noe av delene.
Men vi tror at før påskehelga , skal Dumisile, LinnC og jeg prøve oss på å dra til alle områdene våre med mat,frukt mm og se disse som savner oss så og vi savner dem.Simphiwe
kan sikkert ordne innkjøpet for nå er
nok de fleste ferdige med innkjøpene.
Hæren ble engasjert sammen med politi og security, så de gjør alt de kan for å passe på at folk ikke reiser fra distrikt til distrikt, og at de i byene holder seg inne. Men den største utfordringen var at lock-down starta akkurat ved måneds-slutt. Det er da alle får lønn og mange får trygd. Dvs at nettopp da, må alle til byen for storinnkjøp. Alle gateselgerne ble sendt hjem. Kun de store matbutikkene er åpne, og køene har vært endeløse i nesten ei uke. Kommunen har sørga for å tegne opp ringer på fortauene og inni butikkene for å få folk til å holde avstand, likevel har politiet hatt stor jobb med å passe på. Bare et lite antall , 20- 50 pers om gangen er sluppet inn i butikken. Og med mange tusen mennesker, har det dermed tatt 5.6 timer i kø.
Her hjemme har vi hatt det helt ok. Linn Charlotte og jeg har lagt opp rutine med program for hver eneste ukedag, bare i helga avviker vi. Linn Charlotte er jo veldig oppfinnsom og dyktig.Vi
deler på dem som skal ha hjelp til skolearbeid, de store må studere sjøl.
Om morgenen er det praktiske gjøremål, Kl 10.00 Aktivitet, kl 12.Bibelstudie ( delt i små og store),13.00 fri og mat,14.00 til17.00 skolearb.17.00 gym. 18.30 bønn. 19.00 mat og medisiner. Dermed er dagen over og de fleste går snart til ro.Dette
har vært redningen både for ungene og oss.
Men
det er vondt og rart å ikke gjøre noe for de andre, massevis barn og unge som
vi hadde så mange planer sammen med. Og i påsken skulle vi hatt
storsamling i alle menighetene, med mat og fellesskap i 3 dager. Men så
ble det altså ingen ting. På Mpalaza startet Dumisile sammen med ei bestemor, å
ha prosjekt på tradisjonelle håndverk, for å engasjere ungdommene , da skolene
ble stengt. Der fikk de også mat, men så kunne vi ikke samles lenger og heller
ikke vi dra fra her til der.
Men vi er takknemlige hvis viruset ikke får så store konsekvenser som det har vært frykta. Det går saktere enn forventa sa helseministeren, men vi er fortsatt i startfasen, og det er veldig store mørketall fordi det er få som er testa. Vi gleder oss i alle fall til vi kan begynne all virksomheten igjen, med omsorg og hjelp, og formidle det glade budskap om at « Så høyt har Gud ELSKET verden, at Han ga sin sønn den eneste for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» Et liv hvor det ikke er fattigdom, sykdom, død, ondskap. Det er godt å ha noe trygt og fint å se fram mot, det hjelper også mens livet her fortsatt er utrolig vanskelig.
Ønsker dere
alle en God Påske, sikkert en annerledes påske for dere alle. Og fortsatt
hjertlig takk til hver og en som støtter oss. Hilsen Elin og Linn Charlotte
Før jeg rakk å sende brevet har jeg gode
nyheter.
Idag har Linn Charlotte og Dumisile vært på Ahrens og truffet svært mange av barna og endel voksne. De hadde med noe mat og poser med frukt og søtt til barna.Simphiwe og jeg dro til fattigfamilien som jeg skriver om før i brevet. Vi var veldig spent på om vi skulle lykkes, for igår blokkerte politiet alle vegene ut og inn av byen etter kl 10.00.Men idag fantes ingen å se. Imorgen prøver vi oss en runde til for å gjøre en slik oppmuntringsrunde på Mpalaza.Er godt å se dem igjen, og de skjønner at de ikke er forlatt.
Regjeringen har i dag, tirsdag 24. mars, forlenget alle restriksjoner som skal bidra til å begrense smitten av Korona-viruset fram t.o.m mandag 13. april, altså 2. påskedag. Det betyr at våre gudstjenester er avlyst i det samme tidsrommet. Det er selvfølgelig trist at vi ikke får feire påske sammen, men nå er det viktig at vi alle følger de pålegg vi får fra myndighetene av hensyn til våre medmennesker og vårt gode, men ikke ubegrensede, helsevesen.
TIPS til påfyll og oppmuntring: SALT, Filadelfia Oslo, Betel Trondheim og flere andre legger ut gudstjenester på nett. Vi kan anbefale å følge Plussord på Facebook eller Instagram. Pastor Frank Erlandsen i Trondheim og flere andre legger ut daglige små andakter i denne tiden på Facebook.
Sist helg skulle vi hatt besøk av Dag Heggset for konsert og gudstjeneste. Han kan du høre her torsdag kveld: Trykk her for lenke.
Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!
September er måneden da man starter en ny sesong etter sommerferien.
Her på Kola-halvøya er sommerferien ganske lang – hele 3 måneder, så det tar
litt tid før man kommer igang igjen i september også.
Pinsemenighetene i Olenegorsk og Monchegorsk arrangerte bønnekonferanse
der i midten av september. Jeg tok med meg en gjeng fra menigheten vår i
Murmansk, og vi var med og leda lovsangen sammen med teamet fra Olenegorsk både
fredag og lørdag. Det er veldig bra, for våre menigheter har dessverre ikke så
mye samarbeid. Noe av kallet jeg kjenner på her nord, er å være med å bryte ned
murer som har oppstått menighetene imellom. Og være med å legge til rette for
enhet.
I september hadde vi også besøk av 2 profesjonelle kristne musikere fra Moskva som hadde konsert i kirka vår. Det kom mange ufrelste på konserten og de fikk høre fine vitnesbyrd om Jesus og vakker musikk. Veldig bra at vi kan bruke lokalet vårt i Murmansk til slike arrangementer og at det er forholdsvis lett å samle folk som ikke går på møter oftest til slike konserter. Dette er en flott evangeliseringsmulighet og det er tydelig at menigheten har et godt rykte.
Lørdag 5.oktober fyllte vi 4-5 biler med damer fra Murmansk og Kola-halvøya og dro til Kirkenes på kvinnemøte. Vi tar med så mange damer det er tolkeutstyr til (16 personer) og jeg sørger for tolkinga. Det er 2. året på rad vi blir invitert dit, og det er ikke noe problem å samle folk til dette arrangementet. Mange damer som vil være med og vi deltar med lovsang på russisk-norsk-engelsk og vitnesbyrd. De russiske damene koser seg spesiellt ved kakebordet og vil gjerne ha oppskrifter på ”Verdens beste” o.l!)
Dagen etter var bursdagen min (6.10) og jeg dro i veg direkte til
Karelen rett etter lovsangen søndag formiddag. Det er 1300 km å kjøre så jeg kom
ikke fram til Harlo før på morrakvisten den 7.okt, fikk sove litt før jeg satte
igang og tolke for 4 gjester fra Volda. Det er veldig trofaste venner fra
Sunnmøre som kommer på besøk til Karelen hvert år. De besøker fast menighetene
i Harlo, Rautalahti, Sortavala og Kondopoga, noe som blir satt veldig stor pris
på av russerne.
Fra 21. Til 31.oktober dro jeg hjem til utsendermenigheten min i Neverdal i Nordland. Jeg tok med meg Toma, ei god venninne og vi gikk mye turer i den flotte Nordlands-naturen. Koser meg alltid veldig i Meløy som kommunen heter. Vi hadde også litt møter rundt omkring, på Reipå og Sør-Arnøy, menigheter som også støtter meg og arbeidet i Russland. Og sjølsagt i Sion Neverdal.
Fra 1.-3. November hadde vi i Murmansk besøk av lovsangsteamet i den
største pinsemenigheten i Karelen, Petrozavodsk. Dette initiativet tok jeg og
vi i lovsangsteamet i Murmansk, for å skape utveksling lovsangsteamene og
menighetene imellom. Det var 9 voksne og 4 barn som kom reisende med tog og de
hadde seminarer og workshops på dagtid og på kvelden hadde vi felles
lovsangskvelder, samt at de ledet lovsangen søndag formiddag. Som gjensvar blir
lovsangsteamet vårt invitert til Petrozavodsk til våren. Vi fikk veldig god
kontakt og utvekslet mye erfaring.
Med det samme jeg hadde besøk av venninne og kollega i leirarbeid fra
Petrozavodsk, tok jeg og henne initiativ til å snakke med pastorene våre i
Murmansk om arrangering av ungdomsleir for alle menigheter på Kola-halvøya. Vi
fikk god respons og begynte å planlegge u-leir i mars.
Utover hele høsten fortsatte vi å sende evangeliseringsteam til Kirkenes omtrent hver uke. Det utadretta tiltaket foregikk ute på torget foran biblioteket helt i sentrum av Kirkenes. Jesusteltet ble satt opp med stand, litteratur, formkake, saft og kaffe. Etterhvert som det ble kaldere i været, brukte vi bålpanne som vi fyra opp ved i, og da hadde vi et blikkfang og et sted vi og forbigående kunne varme oss. Grilla også pølser noen ganger. Vi fikk god kontakt med mange mennesker, i alle aldre, og på flere språk. Norsk, russisk og engelsk. Mange åpne mennesker og vi var nær ved å be frelsesbønn med flere. Veldig godt samarbeid mellom russerne og nordmenn, og til tross for at jeg ikke alltid kunne være med og tolke, greide russerne seg veldig bra. De visste hva som var oppgaven – oppsøke russisktalende og forynne, vitne og be for dem. Menigheten Kristent Fellesskap er den som har vært mest aktivt i dette arbeidet, sammen med folk fra Pinsemenigheten Smyrna og Betania, Normisjon. Vi holdt på trofast helt til midt i advent, før vi tok juleferie for en stund.
Denne høsten har vi hatt en utfordrende tid i menigheten vår i
Murmansk. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det har oppstått en gruppe mennesker
(tydeligvis over noen år) som har vært misfornøyd med mange ting i
menighetslivet og misfornøyde med hvordan pastorene jobber. I mai ble en av
pastorene avskjediget pga anklage om tendeser til vranglære og ubibelske
metoder i pastorgjerningen. Jeg mener sjøl at det hadde kanskje vært mulig å
rette opp på feilene han gjorde for å beholde ham og den viktige tjenesten han
gjorde, men siden det ikke er opp til meg å bestemme det, legger jeg meg ikke
opp i detaljer om det. Etter at denne pastoren ble avskjediget, danna det seg
en gruppe rundt ham som protesterte på denne avskjedigelsen. Når høsten kom,
fant de ut at de skulle skrive et brev til pastorrådet der det ble bedt om
skriftlig forklaring på avsjedligelsen (i mai ble det holdt menighetsmøter der
det ble forklart og folk kunne stille spørsmål). I tillegg ble det tatt opp
spørsmål ang. menighetsstruktur, økonomistyring og de foreslo dialog over disse
temaene. Det ble satt igang en underskriftskampanje over telefon – over 50
personer skrev under på dette brevet som ble rettet til pastorene i menigheten
vår i Murmansk. Menighetsledelsen
reagerte veldig negativt på dette brevet, og oppfattet det som et forsøk på å
splitte menigheten. Det ble straks arrangert dialog-treff og mange spørsmål
fikk sin forklaring av hovedpastoren Viktor, men man kunne fortsatt ense at
mange av disse ikke hadde tillitt til ham.
I forbindelse med disse hendelsene i høst ble flere som sto i aktiv
tjeneste i menigheten og hadde underskrevet brevet, satt på vent i forhold til
ansvaret deres i menigheten. Det gjaldt flere ansvarlige i ungdomsarbeidet,
barnearbeidet, cellegruppene og noen i lovsangsteamet. Derfor har jeg fått mer
ansvar i ungdomsarbeidet etterhvert – har nå hovedansvaret for lovsangen hvert
ungdomsmøte på søndagene. Folk å spille og synge med har det også blitt færre
av da de forrige ungdomslederne har sagt fra seg ansvaret og noen av de andre
aktive i u-arbeidet også har sluttet å komme. Vi hadde 4 hjemmegrupper for
ungdom, men alle ble lagt ned i høst. Jeg fikk forespørsel fra pastoren om å
danne ei hjemmegruppe for ungdom en kveld i uka. Så som dere skjønner er det en
utfordrende tid i Murmansk og dette er et stort bønneemne som jeg vil be dere
ta med.
Men jeg fortsetter arbeidet og tjener min Herre og Mester med glede. I slutten november ble jeg og team fra Murmansk invitert til landsbyen Pyaozerski i Nord-Karelen for å evangelisere der og i nabo-landsbyene Tungozero og Sofporog. Det kom også et team fra Petrozavodsk i Karelen dit. Vi gikk på husbesøk på formiddagen og snakket med folk ute på gata, inviterte til møter som vi hadde hver dag i de forskjellige landsbyene. Det kom ganske bra med folk og vi vitna for dem og sang evangeliske sanger. Besøkte også det lokale gamlehjemmet og fikk bedt med mange. Den siste kvelden dro vi til nabokommunen Kalevala og hadde evangelisk møte i pinsemenigheten der. Lokalet fylltes opp med mange ufrelste – en veldig bra kveld ! Vi dro fornøyde hjem til hvert vårt – et team nordover og ett team sørover. Det var spennede å jobbe sammen, to team som ikke kjente hverandre fra før.
Da har jeg skrevet mye allerede, så det får holde for denne gang. Og
enn en gang, beklager forsinkelsen. Har hatt veldig mye å gjøre de siste
månedene.
Tusen hjertelig takk for støtten i forbønn og økonomisk ! Godt vi er
mange som kan stå sammen om arbeidet her øst ! Skal hilse så mye til dere fra
hele menigheten her i Murmansk, og alle utpostene våre rundt omkring på
Kola-halvøya !!
Nå har Linn-Charlotte ankommet på 3 års arb.tillatelse. Vi er såå takknemlige til Gud. Huset var beboelig da hun ankom den 15.Januar. Det har pågått mye diverse jobbing der ,vann ble ordna iløpet av dagen da hun ankom. Strøm litt før. Hun er fornøyd og jeg er fornøyd. Huset er pent og praktisk. Mangler fortsatt kjøkkeninnredning og noe forbedring på veggene ute for å hindre vann å trekke seg inn.
Linn-C er allerede igang med ungdomsarbeid på Ahrens, det har ligget nede nå i påvente av henne. Hun deltar med forkynnelse på alle skolene sammen med skoleteamet, det oppfrisker veldig og både team, elever og lærere er så tilfreds.Hun engasjerer seg noe i barnehagen på Ahrens,til stor glede for dem og for meg som da ikke treng å ha dårlig samvittighet lenger for ikke å makte den oppfølgingen jeg burde gjort der. Linn-C er dyktig til å organisere. Fred 30.01 fikk hun sin egen bil også, og så flink til å ordne opp så ingen ting er belastning for meg, bare avlastning.Barnearbeidet deltar hun selvsagt i .Vi har barnemøter på Mpalaza annenhver uke, men bønnemøte hver tirsdag og møte hver søndag.
Folka på Mpalaza er blitt et bønnefolk. På bønnemøter strømmer de til både unge og eldre. De har erfart bønnens virkning så mange ganger. Særlig da familer har vært i angrep og dødsfare, pga bønn har undere skjedd. Da er det bevist at vi tror på en Levende ,Mektig, Bønnhørende Gud.Søndag 2. febr hadde vi dåp. 9 stk fra Mpalaza ville bli døpt. Jeg har undervist om dåp og det nye livet 2 søndager på rad. Steinkirka er nesten full hver uke.
Disse ble døpt. Vi fikk bruke bassenget på barnehjemmet til Hans og Mirjam
Oupa hjelper oss endel i alle menighetene, Både hos Ernest og Eshane,Ahrens og Mpalaza. Han er også god å ha med når vi trenger samtaler ang giftemål og annet. Vi er så takknemlige til Gud at han reiste ham opp etter fall og trøbbel i massevis. Han bor nå sammen med sin gode kone, 3 barn og en nyfødt. Jula var aktiv som vanlig. 47 stk feira her hos meg, i trygge omgivelser og med god mat. (bilder under)
Blessing er fortsatt i farta. Leder for skoleteam ,
lærer i barnearb og fast på Ahrens, men sprer seg litt mye, er villig til å preke
eller hjelpe til overalt der noen spør.
Blessing og gutter på barnemøte
Nkululeko driver sin faste virksomhet på Eshane. Ernest veldig engasjert og velsigna med voksende barne og ungdomsarbeid og menighets-vekst. Men han står nesten på for hardt.Lennart og sønnen bygger solide menigheter på områdene sine. Linn-Charlotte må hjelpe dem med barnearbeid. Lennart og kona har dessuten tatt på seg 2 av de store barna på Mpalaza som ikke hadde skole eller boplass lenger.
Dumisile har etterhvert trena opp et svært dyktig team av bedende diakoner for Mpalaza og ellers omsorgsarbeidet. Jeg tar meg 4 ukers pause fra hete,mas, unger og virksomhet. Jeg ankommer Norge 11.Febr og drar tilbake 10.Mars. Linn-C gruer seg ikke, og både hjemmet her og Dumisile føler det ok nå da Linn-C er her.
Dumisile strever så med hjelp i huset. Hennes gamle far er jo pleiepasient og de må ha noen i huset hele tida. Gang på gang skjer det at når ei dame har jobba ei tid, så bare hun gir opp og drar sin veg.Aner ikke hvor mange personer Dumisile har hatt i disse 6 åra faren har ligget der.
Vi takker dere alle for forbønn. Takk at dere ber spesielt for de områdene Gud minner dere om. Og hjertelig takk for støtte. Linn-C og jeg fører felles regnskap og alle misjonsmidler brukes til virksomheten som vi driver i fellesskap. Hvilken konto dere givere bruker, spiller ingen rolle.
Kjærlig hilsen Elin og Linn- Charlotte. Greytown 3. Februar 2020
(Neste gang antar jeg det blir Linn-Charlotte som
skriver)
250 unger og sikkert like mange voksne fylte Verket med leik og moro i 2 timer 31. oktober.
Vi arrangerte HalloVenn for niende gang på Røros, også i år sammen med Os Familiekor. Når det kommer så mange år etter år, er det tydelig at vi dekker et behov – og vi får så mange hyggelige kommentarer fra blide folk, at det er verdt innsatsen på alle måter.
Alle følger med mens Ragnhild ønsker velkommen til vennefest
De voksne får også leke, men de får ikke godteri
Snekker i limbo
Skoeskestabling
Selv Supermann må sikres når han flyr
Luftkanon
Dracula og Supermann har kontroll på hammer og spiker
Papirrakett i farta!
Klatreveggen er alltid populær
Liten kanin fester hale på grisen
Fallskjerm-sprettert – type stor…
Og hopp!
Blide damer i kafeen
Aktiviteter på rekke og rad
Takk til alle som hjalp til, både på forhånd og underveis. Takk også til dem som støttet oss økonomisk eller med gevinster.
Vaktmesteren fant fram liften
Sara tester traktoren (gevinst)
Voksenopplæringa hjalp til med stoler, bord og ballongblåsing
Da går vi bare for 10-årsjubileum til neste år da! 🙂
