Undertegnede lagde MenighetsNytt for januar og februar ferdig før jul. Det skulle vært utdelt i romjula, men da ble gudstjenesten avlyst pga hoste og koronatest som ventet på svar. 3. januar kunne vi samles igjen og vårt lille menighetsblad ble delt ut til de som hadde tatt turen denne søndagen. Programmet var klart for de to første månedene, men jeg tok mange forbehold om at vi vet jo ingenting. To dager seinere ble det satt inn strengere restriksjoner som bla rammet kultur og gudstjenesteliv hardt, og vi fikk ikke samle mer enn 10 personer. Det ville jo for så vidt være hyggelig å samle menighetens hardeste kjerne, men jeg vil ikke være den som står i døra og stopper nr 11. Det ville kanskje hatt en oppdragende effekt i forhold til å komme tidlig, men det trenger vi egentlig ikke på Røros. Enda mer paradoksalt er det jo at heller ikke den digre Røroskjerka får samle mer enn 10 personer på gudstjeneste.

Programmet vårt finner du i kalenderen på denne sida. Vi avlyser bare uke for uke i håp om at vi snart kan samles igjen, så følg med.
Vi er nå glade for å høre at menighetens eldre, også utenfor institusjon, vaksineres fra i dag. La oss takke Gud for at det finnes mennesker med kompetanse og forstand på å produsere vaksiner, og be om at denne må bli uten komplikasjoner for dem som får den. Be også om at vi fortsatt skal være forskånet fra smitteutbrudd i vår vesle avkrok av landet. Og om vett, forstand og tålmodighet til å fortsette å oppføre oss slik vi skal for å holde dette på avstand.

I det tidligere omtalte MenighetsNytt skrev jeg en liten nyttårshilsen til menigheten og andre lesere. Den viste seg å være mer aktuell enn jeg trodde, og det ser ikke ut til at vi får samles før hele utgaven har gått ut på dato, så da deler jeg den her:

Godt nytt år?

I skrivende stund er vi vi ferd med å legge bak oss annerledes-året 2020, men vi vet ingenting om hva 2021 vil bringe. Det gjør vi for så vidt aldri, men vi er sjelden så bevisste på det som akkurat nå.
Kanskje blir 2021 året da det meste normaliseres i vårt lille hjørne av verden – kanskje blir alvoret enda større.
Det vi uansett har grunn til å tro er at vi som i utgangspunktet trakk livets vinnerlodd, gjør det også denne gangen. Det er nok ikke indianerne i Paraguays jungel, foreldreløse ungdommer i Maputo eller fattige zuluer i Greytown som får vaksine først. Det er heller ikke de som får utdelt krisepakker fra et bunnsolid oljefond for å komme over kneika når jobber forsvinner og alt blir enda vanskeligere enn tidligere.
Men ensomheten har det samme ansiktet over hele verden, og det forsterkes i tider som dette. De som har problemer i vårt land, får det antakelig ikke bedre gjennom denne krisa – det er ikke sånn at penger løser alt, men vi veit at mangel på penger forsterker de fleste problemer.
La oss be om at dette skal ta slutt, at liv skal bli spart, at helsearbeidere og mennesker i andre kritiske funksjoner skal holde seg friske og få tiltrengt hvile, at myndighetene våre får visdom til å ta de rette avgjørelsene. Og la oss fram for alt be om at vi skal komme ut av dette med et endret sinn og en ny forståelse av hvordan vi alle er ansvarlige for hverandre og for jorda vi bor på. Alt skapte han godt og vakkert – det er ikke vår oppgave å ødelegge, men å forvalte og ta vare på hverandre. Lokalt og globalt.

Her, helt lokalt i vår lille menighet, planlegger vi nesten som om verden var normal (bare litt kortere), og så får vi bare se hvordan ting utvikler seg og hvilke regler vi må følge framover. Det betyr at alt er usikkert og enda mer usikkert blir det om vi inviterer forkynnere langveis fra f.eks. Det har vi fått demonstrert flere ganger i høst. Derfor vil møtene våre framover også i stor grad være preget av lokale krefter. Det er kanskje ikke så spennende, men vi tror at Ånden kan bruke oss også og vi setter pris på både omsorg, forbønn og støtte. Og å se akkurat deg på gudstjeneste.
Uansett hvordan verden rundt oss kommer til å arte seg de neste månedene, har vi en trygghet, et håp og et anker i livet. Han som er med oss er sterkere enn han som er mot oss, samme hvilke virkemidler fienden bruker. Han tenkte kanskje at et nedstengt Norge ville avskjære mennesker fra å få høre Guds Ord, men Ordet har aldri lydt så vidt og så bredt i alle sosiale medier og på nettet forøvrig som i den perioden.
Slik skal det fortsatt være. Hans Ord lar seg ikke stoppe, og det har hast, også i 2021.
Det er mange ting vi har savna de siste månedene, men la det bli til lærdom for oss. Vi vet ikke hvor lenge vi har hverandre, vi vet ikke hvor lenge vi kan omgås normalt, vi vet ikke hvor mye en klem er verdt før den blir ulovlig. Vi veit ikke hvor stort behov vi har for å kunne komme sammen med de troende før det tas fra oss. Vi vet ikke hvor stor pris vi setter på helt dagligdagse, alminnelige ting så lenge vi tar dem som en selvfølge. La det spore oss til takknemlighet for det vi har – og for det vi får tilbake når vi ting normaliseres. La oss ikke ta livet og den alminnelige hverdagen som en selvfølge. Det er ingenting i livet som er selvfølgelig.
Uansett hvordan 2021 blir, ønsker jeg deg alt godt og Herrens velsignelse over året og dagene. Han går med deg i lys og mørke!
Cathrine