Kjære venner !
Vi, Linn-Charlotte og Elin, er glade for å kunne skrive til dere igjen her fra Sør-Afrika og takke hjertelig alle dere som
hjelper oss økonomisk eller med strikka-klær ol og med forbønn og hilsener. Vi er begge på plass nå og håper på mange måneder i jevnt samarbeid igjen.
Linn-C kom ut igjen 3. Mai etter noen velfortjente uker i Norge. Da hadde vi 1 dag sammen, så dro Elin til Norge og hadde en svært vellykka grå-stær-operasjon. Veldig godt å se så bra igjen. Og jeg kom tilbake 16.Juli.
Det er fortsatt vinter her, tørt og brunt , delvis kjølig ,har vært en del nattefrost, men disse siste ukene har vår vinter hatt nøyaktig temperatur som dere har hatt. Forskjellen er bare at dere i Norge kaller det sommer (ca mellom + 7 og +20). Det er nok innendørs vi fryser mest her, for det er kaldere inne enn ute.
de får der.
Alle de 6 medarbeiderne går nå i assistent-trening på skift, en uke pr mnd. En dag inviterte skolen deres hele barnehagen til lekedag . Det var alle slags lekeapparater der. Da Ntando , 4 år kom hjem til bestemor sa han : « Det er sant det vi synger , at ingen er som Jesus , for i dag har vi hatt såå mye moro og lekt på nye ting og spist god mat, så ingen er som Jesus.«
I vinterferien i Juli hadde vi aktivitetsdag på Trustfeed, der Linn-Charlotte og Xoli har hjulpet i gang barnearbeidet . Dagen starta med knapt 100 barn, men endte opp med 200. Godt at mange av barnearbeiderne våre var med, og Simphiwe kunne dra å kjøpe inn en full ladning med mat ekstra.
Like etterpå hadde vi en flott leir på Eshane for 5 – 12 klassinger. Alle barnearbeider ne fra Eshane, Ahrens og Mpalaza (20 i tallet) både organiserte og gjennomførte leiren. De hadde god erfaring fra forrige leir, og viste en trygghet og glede både overfor barna og hverandre.
Men midt i alt dette fine vi får gjøre for så mange, er det en smerte å se de som har det håpløst vanskelig. En dag kom en av diakonene på Ahrens og fortalte Linn-C om en barneflokk på 6 , mellom 1 og 12 år. Hun ble med og besøkte dem. Det fantes ikke mat i huset og huset var bare lånt. Mor og storesøster (som er mor til de 2) er borte og drikker for det meste. Vi fikk med en sosialarbeider for å få hjelp, hun sendte dem tilbake hvor de egentlig kom fra. Når vi besøker dem der, er det enda verre, og litt lengre unna, dermed vanskeligere for oss å hjelpe. Det er så utrolig trist å se hvordan mødre forlater barna og bare går ut med kjærester.
Ungene kommer trofast på barnemøter og søndagsmøter og diakonene og vi prøver å hjelpe med mat, men hvis vi skaffer mat og leverer der, blir den spist av andre eller solgt for alkohol, så det duger bare med ferdigkokt mat som ungene får spise der og da.
Cebo har kommet til oss. Han er den minste av de ungene vi hjalp ut fra elendigheten i fjor. Han har fått så god omsorg hos pastor Blessing og kona . Men kona har ofte fått stygge, anonyme meldinger fordi hun har tatt seg av ham. Så når hun nå har andre problemer også, så ga hun opp. Stakkars vesle Cebo 4 år. Nå har han sitt 5 hjem/bosted. Her i hjemmet tok de andre forsåvidt imot ham, men Thanda og Tha som er de eneste hjemmeværende, har jo sine egne små og er mest opptatt av dem. Xoli lar ham sove hos seg og bader ham morgen og kveld, men hun har jobb + er Linn-C tolk + svært opptatt fra før med alt vi jobber med og i tillegg baker for fortjeneste. Elin orker ikke enda engang å ta på seg en liten på fulltid og Linn-C har ikke tid. Hva skal vi gjøre? Vi ber om en riktig løsning.
I Fisanis familie har det også blitt store endringer. De fikk nytt gratishus som staten setter opp. Men mor forsvant med ny kjæreste og bor hos ham i elendige forhold. De to yngste, gutter, tok hun med seg. Fisani hadde lenge delvis bodd hos naboer og Mbali som er ei svært oppvakt jente, har gått sine egne veier lenge. Guttene fikk dermed ikke lengre skolegang , og den ene skal bruke epilepsi-medisiner, det ble selvsagt ikke fulgt opp. Mat hadde de ikke. Så fikk Simphiwe med seg en sosialarbeider og guttene ble plassert på Khayalami ,barnehjemmet som Mirjam og Hans Chr Holst har her i Location. Der trives de og har det så godt. Thandokwenza , 12 år uttrykker stadig hvor glad han er for at de bor der. De har fått begynne på skolen der de andre fra barnehjemmet går.
Det er mye mer vi kunne delt med dere både av gledelige og triste situasjoner vi jobber med, men dette holder for denne gang.
Kjærlig hilsen Linn-Charlotte og Elin